En tilhørers glødende omtale av Månen og jeg

Roy Gudmundsen lanserte nylig CDen Månen og jeg med konsert på Flateby samfunshus.

Roy Gudmundsen lanserte nylig CDen Månen og jeg med konsert på Flateby samfunshus. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Gjør som 2.500 andre personer - Få Enebakk Avis sine nyheter i din Facebook-feed.

Redaksjonen har mottat følgende plateomtale av skiva Månen og jeg av Roy Gudmundsen fra en av tilhørerne til konserten lørdag.

 

Når en farende Flatebyfant,

Endlig blir grammofondebutant.

Er det med et produkt,

Så vart, morsomt og smukt,

Att du knapt nok vil tru det er sant!

Som den ærede leser vil se av åpningslimericken er ikke jeg noen stor poet. Men det er derimot jeg-personen i platetittelen «Månen Og Jeg», for jeg er ingen ringere en Roy Gudmundsen fra Flateby. Når nå Roy i en alder av 52 år, debuterer som grammofonartist, vil mange kanskje si att det var på tide. Men den som venter på noe godt o.s.v. Det er med musikk som med alt annet, desto bedre modningstid, desto bedre resultat.

Les også: Roy i måneskinn

Verbal-jazz

Roy Gudmundsen er selvtitulert jeger, bohem og poet, noe debutplata bærer tydelig preg av. Her er det vare, følsomme, morsomme og personlige tekster om hverandre flettet inn et musikalsk landskap som musikkbonde og primus motor Jim Berget, har pløyd og dyrket med en stødig hånd. For med et slikt stjernelag av musikere, og slikt såkorn som Roy Gudmundsen sine tekster, så kan det umulig være noen vanskelig sak og få ei sliten Flateby-åker til og bli ei gyllen eng med Aks Av Gull, noe det VIRKELIG har blitt.  De enkle, men velformulerte og jordnære arrangementene, bærer preg av først og fremst i mine ører, en tydelig Lars Martin Myhre feeling, men allikevel mer særpreget og unikt, fordi Roy er så musikalsk selv. Han kan minne om Odd Børretzen som ung, men allikevel mye mer innlevende i fremførelsene, der Odd kan virke mer rent deklamerende. Dette tror jeg kommer av at Roy har lang erfaring som revyskuespiller i tillegg til og være poet.  Det er ikke mye sang, men mer en slags herlig blandig av vise-rap der orda blir deklamert hånd i hånd med Jim`s melodier på en måte som jeg tror kan kalles verbal-jazz på fagspråket. Nydelig er det uansett. Jim Berget vet jeg ikke mye om, men det jeg sitter igjen med av inntrykk etter og ha hørt denne plata, er att han er en dyktig gitarist, arrangør og komponist som uansett sjanger, går inn for det 100% og VEIT hva han driver med. Arrangementene er enkle, men de 7 musikerne på plata  (Som for meg var helt ukjente , bortsett fra Lars Nygaard som jeg kjente til fra før), smir Jim`s melodier rundt Roy sine tekster som en skreddersydd hånd i hanske.

Les også: Roy Gudmundsen slipper Månen og jeg

Stemning som får deg til å gråte

Hva tekstene angår blir vi tatt med på en musikalsk reise som bærer preg av personlighet, og oppfinnsomhet om hverandre. Plata  åpner med «Frøken Moen» en visstnok sann historie om Roy`s første kjærlighet som ung 9-åring en gang på barneskolen. Videre følger tittelsporet «Månen Og Jeg», der jeg tror det er selveste «Frøken Moen» vi blir tatt med på tur  i. Hvordan dette henger sammen skjønner dere når dere hører plata. Uansett, beskriver han en nydelig ferd han hadde nedover Øyeren en sein måneskinnsnatt der han satt aleine i snekka si, og så hvordan månen speilet seg i sjøen. Her må jeg si noen ord om hvor genial Roy er når det gjelder formidling av humor og følelser samtidig. Det er nemlig ikke alltid så lett, men Roy klarer det. Versene i «Månen og Jeg gir deg virkelig inntrykk av og sitte ved siden av ham i båten, og når du nesten er på kanten til og gråte fordi stemningen og naturen er i ferd med og ta overhånd fordi Roy maler med ord like flott som Monet gjorde med pensel, så får du plutselig sjangsen til og bryte ut i latter på refrenget: «Jeg er lett brisen, og månen er full»! Fantastisk!

Ikke siden Arild Nyquist

Videre følger tekstene slag i slag som perler på en snor, her er tekster om lokale bygdeoriginaler som har gjort inntrykk på Roy, fletta sammen med barndomsminner og et par låter som rett og slett er rein og skjær fantasi, og de to låtene er kanskje mine favoritter!  Den første handler om hvor vidt idyllen i eventyret om Tornerose ble opprettholdt etter att bestefar hadde sagt «Og de levde lykkelig i Alle Sine Dager» og lukka boka. Var Tornerose bestandig like smilende og korrekt, selv i premenstruelle tider med unger flyende rundt beina, og et digert slott og vedlikeholde? Den som lytter får se! Uansett viser Roy her en poetisk form for humor som jeg ikke har sett maken til siden Arild Nyquist. Rim og rytme, blir blanda sammen med artige poeng, som holder lytteren i neglebitende, åndeløs spenning, bare ventende på hva som nå kommer til og skje. Det samme kan vel så godt sies om «To Hjemmetova Tøfler», her lar Roy dagligdagse ting og gjenstander få liv, noe som fikk meg til og tenke på «Hvor Blir Alle Kulepenner av»  av Arne Kvalnes, men kanskje mest på «Eventyret Om Fyrstikkene» av Hans Christian Andersen. I begge disse tilfellene, er gjenstander levende og har menneskelige trekk.  Det er noe av det morsomste jeg vet om, når forfattere lar ting få liv og gir dem menneskelige trekk. Æsop gjorde jo det med dyr i sine fabler, og det blir vel da for nærmest moderne fabler og regne, når forfattere i våre moderne dager, bruker de samme grepene, men bytter ut dyr med gjenstander. I dette tilfelle dreier deg seg om et par hjemmetova tøfler, som fordi de dessverre  ble tova litt for små ble liggende oppå ei bokhylle og støve ned. Dette kan jo som seg hør og bør bli litt kjedelig i lengden, så tøflene med de passende navnene Endre og Andre, fordi den ene snakker til den Andre, (Nok en gang beviser Roy at han helt og holdent er en mann 100% etter mitt hjerte, fordi det er slike ordspill jeg ELSKER, lever og brenner for!), for og ta seg en tur på byen. Der er verden slik at folk er bytta ut med ting, som gjør og driver med det som faller dem mest naturlig. Vi møter tre ny pynta juletrær som skal på byen og ei kleshenger og en kanon som ender til sengs med et belte og en bh, for og nevne noe.

Hjemmested

I «Hånda Di» skildrer Roy kjærligheten inspirert av historien til tre kvinner han har møtt, også her på en original, nyskapende og lite klisjefylt måte, fordi han drister seg til og si «Savner deg din dust», og det får en jo til og tenke: «Hvem vil vel savne en dust»? Men kanskje det er nettopp det som er poenget, ingen har noe med hvorfor vi elsker de vi elsker, og om de så er duster for resten av verden, så blåser vi selvsagt i det. For oss er de VÅRE duster, og vi elsker dem NØYAKTIG for den de er. «Far Min» er en  nokså selvforklarende beskrivelse av en far som nok kunne ha levd litt lenger, men som allikevel bærer preg av en fyr som har levd et langt liv og fått gjennomført mye. «Mens Du Sover» er som for de av oss som kjenner sine pappenheimere, inspirert av den store Arnulf Øverland og hans dikt «Du Må Ikke Sove» fra 1936. «Gamle Gregersen» er en artig historie om en jaktkamerat, som er selvtitulert jaktekspert, og det UTEN og noensinne ha felt et eneste dyr. «Hjem» handler om og lengte hjem, selv om du sitter hjemme, for kanskje har du reist så mye at du egentlig aldri veit hvor du EGENTLIG hører til? Det var forresten setningen «Hjem til et Hjemmested», som jo vanligvis staves gjemmested, som virkelig åpnet øynene mine for hvor GENLIAL denne mannen er.  

Balansegang

Til sist noen ord om min absolutte personlige favoritt på plata, «Dom Og Visdom». Der Carlo Collodi i sin fortelling om Pinocchio beskriver samvittigheten som ei lita gresshoppe, Ser Enebakks Store Sønn ham for seg som en fotballdommer. En gammal dommer, som er lei av og dømme og nå utnytter det faktum at han visstnok aldri kan få gå av med pensjon som en sjangse til og bare trekke frem det negative, og aldri være fornøyd, selv om personen dommeren bor i hue på VIRKELIG GJØR sitt beste. En ting er motivasjon, men for meg er det et langt skritt mellom og være motiverende og diskriminerende. Denne dommeren heller mer mot det siste. Men man kan jo ikke gi fyren sparken heller, for uten ham ville vi endt opp som tafatte folk, som bare satt inne og aldri gadd yte noe, vi ville blitt livløse levende lik. Vi TRENGER denne dommeren, han er en viktig påminner og pådriver, og selv om (Som Roy nevner i siste verset) vi har lyst til innimellom og skrike UT MED DOMMER`N! INN MED KUA!, så kan ikke ei ku dømme, selv om kua heter Audhumbla og er opphavet til alt sammen. Vi kan ikke være livsnytere hele tiden, vi må kunne finne en balanse, noe denne teksten på en YPPERLIG måte beskriver.

En myk hardhaus

Så for og oppsumere: «Månen og Jeg» er en varsom, følsom, morsom, men fremfor alt helstøpt plate, som viser at man med stå-på-vilje, tæl, mot og litt fysisk hjelp fra trofaste bygdefans på bidra.no, kan få til det meste. Den viser att det faktisk helt på ordentlig finnes en type menneske som jeg knapt nok trodde eksisterte andre steder en på film, nemlig den myke hardhaus. Roy Gudmundsen, røykdykker, jeger og en fyr som spytter frykten i hvitøye har også en side ved seg som tydelig bærer preg av en mann som ikke bare har følelser, men heller ikke er redd for å vise dem. Han er BÅDE mann og mus, med mus mener jeg ikke pyse, selv om han sikkert har ting han er redd for som alle andre, men at han både kan være hardkokt og gelemyk på samme tid. Plata dekker hele spekteret! Så jeg kan ikke annet en og ta av meg hatten, bøye meg i støvet, og GRATULERE Flateby`s Harde Mus, (Som jeg liker og tenke på ham som) på det hjerteligste med den beste platedebuten undertegnede har vært borti på 10 år! Løp og kjøp folkens! Løp og kjøp.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i kommunen

Artikkeltags