Jorunn fikk brystkreftdiagnose: – Verden raste sammen

Jorunn Arnesen kjempet mot brystkreft for ti år siden: –Det er viktig å undersøke seg selv..

Jorunn Arnesen kjempet mot brystkreft for ti år siden: –Det er viktig å undersøke seg selv.. Foto:

Flatebydamen Jorunn Arnesen fikk den tøffe beskjeden om brystkreft en sein høstdag for ti år siden. Med behandling ble hun frisk, men senskader er noe som følger med. Hun er opptatt av at alle må undersøke seg selv.

DEL

Jorunn Arnesen er én av dem som fikk diagnosen brystkreft for ti år siden, og kreften var aggressiv.

– Legen sa at han hadde en god og en dårlig nyhet. Den dårlige var at jeg hadde en aggressiv krefttype, og den gode nyheten var at det fantes medisiner mot den, forteller Jorunn: – Det hadde kommet medisiner mot den noen år før jeg ble syk, så det var jeg veldig glad for. Det er veldig bra at det blir forsket på dette her, for hadde jeg fått denne kreften ti år tidligere, så er det ikke sikkert at jeg hadde overlevd, for da hadde ikke medisinene kommet. Når du først oppdager at du har brystkreft, så går det fort. Da venter dem ikke.

Kreften ble oppdaga på senhøsten i 2010. Jorunn kom fort inn til de første undersøkelsene på Aleris i Oslo, og i desember ble hun operert på Ahus siden hun også skulle fortsette med behandling etterpå.

– Hva følte du da du oppdaget kulen?

– Ja, det var fælt. Det var grusomt. Det tok jo ikke lang tid før jeg kom til undersøkelsene, men jeg gikk og kjente på den kulen hele tiden. Jeg trodde at den var borte, våknet om morgenen og kjente etter. Den var fortsatt der. Det var fælt, for jeg visste jo at det var kreft da jeg kjente den. Jeg hadde veldig på følelsen av det.

Kulen var helt hard og lå langt ute, så hun kjente den veldig godt.

– Jeg hadde vært på Aleris i Oslo og stod og venta på toget med store solbriller fordi jeg grein så fælt. Mannen min var med, heldigvis, ellers hadde jeg ikke kommet meg dit. Jeg er veldig glad jeg ikke bor aleine.

Aleris hadde tatt biopsi, og legen ringte til meg dagen etter at de tok biopsien og sa at det var kreftceller.

– Det er en kul her, og den bør nok ut sa han som tok ultralyden ved Aleris. Da var jeg helt sikker på at det var kreft. Denne kulen må ut før jul tenkte jeg.

Nok et flaksmoment

Jorunn var 49 år og hadde enda ikke blitt innkalt til Mammografiprogrammet som først starter for dem som er over 50. Mammografien ble først gjort etter at kulen ble oppdaga.

– For det første må du oppdage at du har brystkreft, så det er kjempeviktig at folk undersøker sjøl og kjenner på hele brystet. Når du først kjenner den kulen, så kjenner du den. Når du har fått en sånn kul, så settes hele apparatet i gang. Da er det inn til mammografi og de undersøkelsene som du skal ta. Nå kom jo jeg inn til mammografi, men de så den jo ikke der. Selv ikke når de så kulen (med det blotte øye, jour. anm.), så de den ikke på mammografien. Så det var litt skummelt. Hadde jeg ikke kjent kulen selv, så hadde den fortsatt vært der. Da de tok ultralyd, så så de den.

Jorunn forteller at når man får den diagnosen, bruker de en vaktpostlymfeknute som beskytter lymfene under armen. Denne vaktpostlymfeknuten brukes rutinemessig ved brystkreftkirurgi. Man lokaliserer denne lymfeknuten ved hjelp av enten radioaktivt merket stoff eller blåfarge sprøytet inn i brystet.

– Når de skal undersøke dette her, så stikker de noen nåler rundt brystvorta.

Deretter sprøytes enten radioaktivt merket stoff og/eller blåfarge inn i brystet. Radioaktiviteten eller blåfargen følger lymfebanene til vaktpostlymfeknuten som da blir radioaktiv og/eller blåfarget. Dette er med på å gi informasjon om det er spredning av brystkreft til lymfene eller om de er friske.

– Med meg så var den vaktposten helt i orden, men da kirurgen opererte meg, så så hun at det var spredning til lymfene. Dermed tok hun alle lymfene under armen også. Hadde hun ikke sett det, så hadde de ikke tatt noe mer enn brystet, så det er også et sånt flaksmoment hos meg. Hun var en veldig flink og dreven kirurg.


Så døden i øyet

Jorunn følte at verden raste sammen da kulen ble oppdaget og hun fikk konstatert kreft.

– Du ser jo døden i øyet når du får noe sånt selv om utsiktene var gode. Det var ei fæl tid akkurat før jeg ble operert. Da jeg ble operert og kom i behandling, så følte jeg meg så godt ivaretatt. Jeg storroser Ahus for den oppfølginga og behandlinga jeg fikk. Den var veldig bra. Jeg følte meg så trygg.

Hele brystet og alle lymfene under den ene armen ble fjernet. Etter denne operasjonen ble det videre behandling.

– Jeg hadde cellegift i 6 måneder, stråling i 3 måneder, intravenøs behandling i et år (Herceptin), og hormontabletter i 10 år, forteller Jorunn.

Overlevelsesmekanisme

– Hvilke strategier er det man har når man får en kreftdiagnose?

– Du må ha litt humor. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg får kreft, da vet jeg ikke hva jeg gjør. Da er livet over, men så får du det, og da er det akkurat som noe setter inn. Nei, dette skal jeg greie. Det er ikke noen prat om at du ikke skal greie det. Du får en sånn overlevelsesmekanisme tror jeg som gjør at du tar det som kommer egentlig. Der kom den tryggheten på sykehuset godt inn forteller Jorunn.

Det å ha venninner og andre folk rundt seg ble også veldig viktig.

– Det at det kommer mennesker, og at det er noen som bryr seg. Du kan fort falle i tanker hvis du ikke får noen avbrekk. Jeg hadde en annen venninne som var syk i den tida, så vi var veldig mye sammen.

Fikk senskader

Jorunn tålte cellegifta veldig bra. Hun syntes ikke hun var så syk, og hun fikk kvalmestillende midler som hjalp veldig. Men hun ble matt og sliten, og hun hovna opp fordi hun gikk på kortison for å bevare nyrene. Det har ikke vært enkelt i tiden etter kreftsykdom og behandling.

– Når man slipper ut av sykehuset tror du at du er ferdig med sykehus. Folk tror at du er frisk.

Det mange kanskje ikke er klar over, er at de som har fått kreftbehandling, kan få senskader, og noen ganger kan disse senskadene komme flere år etter behandling.

– Det er tider nå da jeg føler meg mer dårlig enn da jeg fikk cellegift, for da skulle du liksom være syk. Nå skal du ikke være det. Når man fjerner alle lymfene under armen, så kan man få lymfødem, og det fikk jeg jo. Så jeg går med hanske og strømpe oppover hele armen.

Hånden og armen hovner opp og sprenger hvis den ikke behandles, så hun går også til fysioterapeut.

Én senskade som Jorunn har fått, er lymfødem. Det gjør at hun må gå med denne strømpen på armen samt få fysioterapibehandling.

Én senskade som Jorunn har fått, er lymfødem. Det gjør at hun må gå med denne strømpen på armen samt få fysioterapibehandling. Foto:

Føttene har fått flere senskader. Nerveskadene under føtter er smertefulle og vonde å gå med. I tillegg blir hun ustø. Enkelte punkter under føttene er uten følelse. Videre er temperaturen et problem.

– Jeg tror jeg fryser på føttene og føler at jeg har neglesprett, men jeg er varm. Det er en rar følelse.

De fleste får disse plagene etter cellegift, men det går som regel over etter ett år. Hvis det ikke skjer, så må man regne med å ha det resten av livet.

– Og så har jeg ikke fått igjen håret mitt. Jeg har jo fått igjen hår, men ikke sånn som det var. Det var jo kjempetjukt.

Jorunn fikk parykk og andre hodeplagg.

– Jeg likte ikke å bruke parykken. Jeg brukte den bare til pent egentlig. Det var et fanteri å gå med.

Det klødde og var varmt. Plutselig under behandling, så kokte det over i kroppen, så den parykken den forsvant fort.

Hun har hatt flere forskjellige plager i kroppen i de siste 10 årene, men det er usikkert om det er senskader etter kreftbehandling, eller om det er plager i forbindelse med overgangsalder eller alder generelt. Hun har blant annet hatt betennelser rundt omkring i kroppen. Hun er stiv i kroppen i alle ledd. Hun hadde hormonkreft og går nå på hormontabletter, og de tablettene gjør at man kan få livmorhalskreft. Det er en bivirkning, og dermed må man gå til gynekologisk undersøkelse hvert år. Medisiner i ti år gjør også noe med kroppen. Hun har munntørrheten. Slimhinnene i hele kroppen blir veldig tørre og tynne. Det er bivirkninger hele veien når man tar medisiner.

– Jeg synes jeg har gått mer eller mindre halvsjuk de siste ti åra.

– Hvordan er det med energien?

– Ja den er jo ikke der. Jeg blir veldig fort sliten, men så veit jeg jo heller ikke om det er alder eller senskader, men det kan du jo ikke vite. Det er en litt rar slitenhetsfølelse, for du kan sitte i en lokale med mange mennesker, og plutselig er det som om det går ned en rullegardin og du ikke orker mer

Veien tilbake

Jorunn var borte fra jobb i mer eller mindre to år og kom gradvis tilbake.

– Jeg har ikke greid å komme helt tilbake igjen, og det var jeg helt sikker på at jeg skulle greie.

Hun gikk på mestringskurs på sykehuset for å lære og leve videre med en forandra kropp.

– Jeg skulle begynne å jobbe da jeg var ferdig med strålinga. Kreftlegen sa «ja, du skal nok det». Hun viste at hun ikke trodde på det. Hun skjønte at det ikke kom til å gå sånn.

Det er mange kroppslige endringer som følge av kreftbehandlinga. Hun syntes det var vanskelig i begynnelsen med armen, for hun måtte bandasjere helt fra fingertuppene og opp.

– Det syntes jeg var et fælt herk å gå med og mye arbeid. Jeg holdt på nesten hele dagen med det.

Nå gjør hun ikke det lenger. Det har kommet andre ting som hun kan bruke.

– Og jeg har lært å leve med det. Hvis det begynner å hovne opp, så driver jeg med lymfødembehandling sjøl.

Hun åpner lymfene ved ørene og halsen ved å massere, og hun skyver også oppover armen, så lymfevæsken blir dratt riktig vei.

Jorunn har vært på Montebellosenteret flere ganger og lært om dette.

– Det er et veldig fint sted å være for dem som har hatt kreft eller for dem som er pårørende.

Undersøk selv

– Har du noen råd?

– Undersøk brystene selv helt fra armhulen og helt ut til brystvorta. Jeg tenker at det er viktig for alle aldere. Helt fra du er ung, så du kjenner brystene dine. Da kjenner du om noe forandrer seg. Med melkekjertler i brystene, så er det ikke så lett å kjenne kuler.

Hennes kul var bare 1,4 cm, men det har ikke noe å si om en kul er liten eller stor. Den kan være aggressiv uansett størrelse. Mammografien oppdager ikke alle tilfeller. Derfor er det viktig å undersøke selv.

Glad i livet

– Er du redd for å få det igjen?

– Ja, jeg er redd for at det skal bli spredning. Redd for at det har spredd seg. Hver gang det feiler meg noe, så tenker jeg det, og det tror jeg er en følelse en må leve med resten av livet.

Kulen ble funnet tidlig. Det var nylig laget medisiner som kunne ta krefttypen hennes, og kirurgen som opererte så at også lymfene var angrepet.

– Du har hatt hell i uhell?

– Ja, når jeg tenker tilbake så har det vært sånn helt fra dag én egentlig. Så det var nok ikke min tur, tenker jeg.

– Hvordan føler du at livet er nå?

– Det var ei på Montebellosenteret som sa en gang at hun angra ikke på at hun hadde fått kreft. Hun ville gjerne hatt kreft hvis hun var sikker på at hun aldri fikk det igjen, for hun lærte seg å leve på en annen måte. Hun var mye mer glad i livet, og det er jeg ganske enig i. Det er så mange andre dører som åpner seg når du får en sånn diagnose. Montebellosenteret visste jeg ikke om før jeg fikk dette her, og det er et sted hvor det er veldig deilig å være.

På Montebellosenteret kommer man sammen med andre som har vært i tilsvarende situasjon, og da kan man spørre om ting man lurer på.

– Du kjenner deg igjen på andre folk. Og så er det veldig fine folk som jobber der oppe. De gjør alt for at du skal trives.

Jorunn anbefaler senteret for dem som er i samme situasjon.

– Setter du mer pris på livet?

– Ja, du gjør det. Før var livet en vane. Når du har hatt en sånn sykdom og mista ting på kroppen din. Du skjønner jo ikke hva lymfene gjør for kroppen din, men det skjønner du når du har mista dem. Du setter mer pris på livet og den kroppen du har, og så må du skynde deg å leve. Jeg har fått et helt annet perspektiv på livet. Det er ikke alle ting som er like nøye lenger.

– Det er en rørende historie.

– Ja det er kanskje det. Det er historien min, sier Jorunn.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i kommunen

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken