Raymond mener dette lille spørsmålet reddet livet hans

Etter flere år i nedadgående spiral møtte Raymond Nord veggen sommeren 2018. Nå takker han dette lille spørsmålet for at han selv ikke endte opp i selvmordsstatistikken.

DEL

Landet rundt Når iFinnmark møter 49-åringen fra Hammerfest hjemme i leiligheten hans i Gamlebyen i Oslo, er det et halvannet år siden Raymond Nord våknet opp sittende bak rattet i en lastebil fra Bring på vei fra Enebakk til Oslo.

– Jeg kom til meg selv og lurte på hvor lenge jeg hadde kjørt rundt. Uten å egentlig være klar over at jeg ikke er meg selv, forteller han.

Etter flere år i en nedadgående spiral var det først der og da han selv skjønte at depresjonen lå tung, mørk og hard i kroppen.

Lastebilen ble parkert umiddelbart og sykemeldingen innlevert. I perioder lå han bare på sofaen og så i taket. Det kunne gå lang tid mellom hver gang Raymond så andre mennesker. Fra fastlegen fikk han utlevert antidepressive midler.

– Da slapp jeg ned guarden. Den hadde vært oppe i årevis. Jeg var ikke meg selv. Jeg sto liksom bare på yttersiden og alt bare kom ut. Ikke noe negativt, men jeg forandret meg, forteller han.

Likevel fortsatte ferden stadig nedover. Raymond sank stadig dypere og dypere:

– Du ser bare ikke lyset. Da begynte jeg å planlegge selvmord. Det er ganske enkelt å begå selvmord i denne byen hvis man vil.

Profesjonell hjelp

Fra fastlegen fikk Raymond høre om Rask psykisk helsehjelp. Under intervjuet som foregikk på telefon, stilte de spørsmål rundt selvmord.

– Hele bildet forandret seg når jeg faktisk måtte snakke om det. Jeg hadde jo ingen å snakke med dette om. Jeg sa ingenting til noen. Jeg ville jo ikke skremme folk rundt meg om hvor ille det egentlig var, sier han.

Akuttime ble satt til dagen etterpå med streng beskjed om at Raymond måtte komme:

– Jeg var helt borte. At de turte å slippe meg ut etter akuttimen, skjønner jeg ikke. De hadde nok misforstått hvor ille det egentlig var. Jeg klarer jo å ta meg sammen når jeg må, forklarer han.

Men å få snakke med noen om selvmordstankene sine, mener Raymond reddet livet hans:

– Det ble mer virkelig. Mer håndfast. Jeg skjønte at det faktisk var der jeg var, fastslår han.

– Alle har vel hatt selvmordstanker tenker jeg og trodd man har vært nært, men jeg skjønte da at det var like før det gikk galt, sier Raymond.

(artikkelen fortsetter under bildet)


Spørsmålet som redder liv

Forskning viser at det å stille det vanskelige spørsmålet «tenker du på å ta ditt eget liv?» faktisk redder liv. Henry Ford Health Center i USA har ifølge en dokumentar på NRK endret på måten de tar imot sine pasienter på. Uansett om det er ryggplager eller andre sykdomsplager, så er standardspørsmålet fra legen «har du selvmordstanker?». Og er pasienten i faresonen, blir dette håndtert. En annen viktig del av strategien er å lære pasientene å takle selvmordstankene på egen hånd. Og strategien har vært en suksess. Selvmordsraten blant pasientene har gått ned med 80 prosent. Enkelte år har selvmordsraten vært null.

I kampen mot selvmord kan ett enkelt, lite spørsmål redde liv:

– Det som forandret seg, var at folk tok meg seriøst. Det viktigste er å bli hørt. Det ble et lite gråskjær i alt det svarte. Jeg satte meg et mål om å klare meg i 2019, forteller Raymond.

Og man trenger ikke å være fagperson for å redde liv, mener han:

– Det handler om bare å høre på folk. Jeg skjønner at man får et akutt behov for å rette opp i personens virkelighetsoppfatning. Ikke gjør det. Ikke få panikk. Ta personen seriøst og bare lytt, sier Raymond.

Mental slitasje

Selv om den umiddelbare selvmordsfaren nå er over for Raymond, er det ennå en vei å gå før han helt vil friskmelde seg selv. I kjølvannet av depresjonen har han også funnet ut hvorfor det nesten gikk galt. I hele sitt 49-årige liv har han hatt ADHD og ADD uten å vite om det.

– Slitasjen det er på en person, man klarer seg ikke på skolen, og man vet ikke hvorfor. Selv om man er minst like smart som alle andre. Men ett eller annet stopper opp, forteller han.

Slik fortsetter det i voksen alder når man entrer yrkeslivet.

– Man reiser seg opp, går på veggen og detter ned. Man reiser seg opp, går på veggen og detter ned. Sånn har det vært siden jeg var sju år. Til slutt tåler ikke hodet ikke mer, rett og slett. Det var en depresjon som bygde seg opp, og til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg datt bare sammen, forteller han.

Skammen

Ifølge Raymond har han hatt strøjobber i alle år, rett og slett fordi han ikke har klart å holde på en fast jobb med alle rutinene som medfølger.

– Jeg fikk veldig dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å holde ut i ting som alle andre klarte. Det ligger veldig mye skyldfølelse og skam i det. Til slutt har man en knust selvtillit, sier han.

ADHD har nok de fleste hørt om, men ved ADD er ikke hyperaktivitet en del av bildet. Da er det blant annet konsentrasjonsevnen som svikter.

– Jeg så for meg at jeg døde ensom i en kommunal leilighet på Grorud fordi jeg hadde så mye problemer i arbeidslivet. Jeg tenkte da jeg var yngre, at jeg hadde en hjerneskade og at det var noe jeg måtte skjule. Den tanken ble der inntil jeg fikk ADHD-diagnosen. Selv om jeg nå som voksen skjønner at det bare er tull, forklarer han.

Skammen og ideen om at han måtte skjule «hjerneskaden», er underlig, mener Raymond. For hvor kom dette fra? Familien? Eller samfunnet rundt? Selv har han ingen forklaring på akkurat det:

– Det var en tanke som ble et instinkt, eller reaksjonsmønster.

(artikkelen fortsetter under bildet)


17 halve låter har blitt hele

ADHD-symptomene har etter hvert gitt seg, mens ADD-delen av diagnosen nå er noe Raymond tar medisiner for. Endringene det har medført i livet, har vært som natt og dag, fastslår han.

– Er det sånn folk har det? Lese bøker. Forstå ting. Hadde jeg hatt dette som guttunge, hadde jeg vært rakettforsker eller noe, ler han.

– Å ha én tanke i hodet, og avslutte den, det var ikke mulig før. Da hadde jeg alltid to tanker til som ikke hadde noe med den første å gjøre. Gjerne med rare bilder med mye farger i. Også var følelsene veldig utenpå kroppen. Jeg var veldig nærtakende, forteller han.

Også hukommelsen og konsentrasjonen har blitt mye bedre:

– Jeg glemte ting og fikk ingenting med meg på møter. På foreldremøter var jeg heldig om jeg fikk med meg 35 prosent av det som ble sagt. Fløy det en kråke forbi, eller det kom en lyd, kunne det gå fem minutter før jeg våknet opp og husket at jeg var på et møte. Straks jeg begynte å kjede meg begynte det å skje ting i hodet, forteller han.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Raymond Nord foto: DyArt Nordic

Raymond Nord foto: DyArt Nordic Foto:


For Raymond er musikk en veldig viktig del av livet, og han hamrer til daglig trommer i trash metalbandet The Devil's Rejects. Nå ser han fram til releasekonserten av førsteskiva «Blood Feast» på favorittbula Rock-in.

– Trommer er det eneste jeg har følt jeg har kunne konkurrere med andre på. Så det har vært veldig viktig for meg, sier han.

Professor Marco Catani fra Kings College London kunne i 2019 fortelle at han hadde funnet bevis som tilsa at Leonardo da Vinci hadde ADHD. Noe som både forklarte geniet og prokrastineringen Da Vinci var kjent for. Selv om Catani innrømte at en fjerndiagnose som strakte seg over 500 år tilbake i tid er umulig, var han overbevist om at hypotesen var plausibel.

Selv mener Raymond at diagnosen har hatt positiv innvirkning på hans egen spilling:

– Vi med diagnosen blir veldig flinke på det vi får oppheng på. Det er nesten manisk, humrer han.

Før Raymond begynte på medisin kunne han 17 halve låter på gitar. Etter hvert har disse – litt lik Raymonds sønderknuste selvbilde – nå blitt hele. Den første konserten med bandet på ADD-medisin var således en milepæl:

– Herregud hvor enkelt det var! Bare det å slippe alle tankene. Jeg trengte ikke å fokusere for å holde andre tanker borte. Jeg kunne bare slappe av og spille, forteller han og legger glisende til:

– Jeg trodde jeg hadde tempoet også inne, men låtene gikk fortsatt litt for fort!

Trenger du hjelp? Disse kan du ringe

Kilde: Nssfinfo.no, Fredrik Walby og Vivat selvmordsforebygging

Artikkeltags