Gå til sidens hovedinnhold

En dag bestemte Kristoffer (24) seg for ikke å la rullestolen definere ham. Nå har det blitt film

Han var langt nede, men en dag sa han til seg selv; «Fuck it»

Den 11 minutter lange kortfilmen «Kristoffer» er laget av Kristoffers egen assistent gjennom seks år Anoar Holmestrand. De to har blitt gode venner, og Anoar ble selv en del av prosessen som Kristoffer gikk gjennom etter en tung tid.

Nå er filmen vist på flere festivaler til svært gode mottakelser.

Kristoffer-magi

Dokumentaren følger Kristoffer gjennom en dag; morgenstell, frokost, fysioterapi, kameratbesøk og fest.

I en voiceover forteller Kristoffer om livet sitt. Om smerter og hvor langt nede han var. I en periode, forteller Kristoffer, kunne han se trapper og lure på om han ville dø hvis han satte utfor. I forbindelse med en operasjon fikk han så store smerter at han sa til familien at han ønsket å dø.

– Jeg følte veldig at rullestolen og diagnosen definerte meg. Med rullestol tenker folk automatisk at du også er spesiell i hodet. Jeg er faktisk ikke annerledes i det hele tatt, sier Kristoffer i filmen.

– Jeg måtte gjennom en veldig tøff periode psykisk før jeg kom til en a-ha opplevelse og sa til meg selv at du ikke kan la det her definere deg. Du må ut og leve som alle andre, forteller han.

Øyeblikket skjedde en dag han satt ved kjøkkenbordet i leiligheten sin. Gjengivelsen i filmen er Kristoffer-magi.

– Jeg satt og så ut av vinduet. Der, ved bordet, sa jeg til meg selv; «Fuck it, vi kjører på».

Skjer i filmen

Anoar ble Kristoffers assistent og får mye av æren for endringen. Han fikk Kristoffer mer med ut på sosiale ting.

– Hva tenkte du da Anouar spurte om å få lage film om dette?

– Første tanken var at det var kjempeskummelt. På den andre siden har jeg mange meninger, og har helt siden jeg var kjempeliten likt å være veldig åpen om hvordan jeg har det, både fysisk og psykisk. Jeg følte at dokumentaren var min mulighet til å få fram et budskap som mange trenger å høre.

– Det handler ikke bare om at tanken som enkelte har til mennesker som sitter i rullestol har hengt igjen siden 60-tallet. Jeg ville også få fram hvordan jeg selv hadde det tungt, og likevel kom jeg til et punkt hvor jeg sa til meg selv at jeg ikke kan la stolen eller CP en definere meg som menneske. Jeg er så mye mer enn det.

Godfølelse

– Så har jeg egentlig bare levd etter den moralen etter det, smiler Kristoffer.

– Noen eksempler?

– Det viste seg at en gammel bekjent fra ungdomsskolen, en jeg ikke hadde sett på ti år, var interessert i å møte meg igjen. Vi ble en hel gjeng som var ute på byen til fem-seks om morgenen. Selv om det var lenge siden vi hadde sett hverandre sist ble jeg tatt så godt imot, både av henne og de andre. Den følelsen ga meg så masse.

Ingenting å tape

Filmen har så langt vært vist på tre festivaler; Nordic/Docs, endokumentarfilmfestival i Fredrikstad, i Volda og Amandusfestivalen. Kristoffer var med til Fredrikstad.

– Hvilke tilbakemeldinger får du?

– Alle sier at den er kjempesterk og gjør inntrykk. Du kommer ganske dypt inn på meg. Det er for å inspirere også andre til å tørre være mer åpen og ærlig om alt. Det som skjedde med meg kan alle kjenne seg igjen i, og det ville jeg si til andre.

– Jeg var veldig stuck på et sted, mens andre dro fra meg. Nå velger jeg å si at jeg lager sosiale nettverk. Jeg liker å prate med folk. Etter at jeg tenkte at her har jeg ingenting å tape så har jeg bare hatt positive opplevelser. Opplevelser jeg trodde jeg aldri skulle få fordi det var for sent.

Målet er å motivere

Kristoffer er stolt av filmen.

– Jeg er superfornøyd. Bare vi snakker om den nå så smiler jeg. Jeg føler at jeg har oppnådd det jeg ville.

– Er du overrasket over at den ble så bra?

– Jeg kjenner Anoar såpass bra, og vet at han gir alt i alle prosjektene sine. Jeg stolte fullt og helt på han da filmen ble laget og merket han var flink. Det var mye arbeid, men jeg digget hvert sekund. Det er ikke hver dag man får den muligheten. Anoar har også blitt en kompis. Han var med på å få meg opp og ut, sier Kristoffer.

– Stemmer det at du har en skuespillerdrøm?

– Jeg har prøvd meg på det før, i regi av Mjær ungdomsskole og sceneprosjektene der. Jeg må innrømme at jeg ble litt bitt av basillen da, og har en liten drøm om å drive med teater og kanskje også komme meg på TV. Jeg har meldt meg inn i noen castingbyråer og statistgrupper og følger med på nettet. Finner jeg noen interessant vil jeg nok melde meg.

– Er drømmerollen skurk eller drømmeprins?

– Det jeg liker med skuespill er å kunne være noen andre i en liten periode. Da kan jeg kanskje også utforske min egen personlighet. Jeg er tilpasningsdyktig. Skulle jeg velge tror jeg at jeg hadde passet bedre som skurk enn drømmeprins, så får du tolke det som du vil.

Regissør

Anoar Holmestrand fra Oslo har laget filmen om Kristoffer. Filmen ble spilt inn over to dager i januar 2020, rett før koronaen brøt ut. Han husker godt de første møtene med Kristoffer i 2015.

– Han var ganske sjenert i starten, men åpnet seg mer og mer opp og begynte å fortelle om livssituasjonen sin, eget følelsesliv og dagliglivet. Så hadde vi en periode hvor vi dro ut og var sosiale. Det hadde han ikke vært på mange år. Han har sin faste vennegjeng, men fikk også nye venner, som mange gjerne får gjennom skole og studier.

– Hadde du en klar plan for filmingen, et manus, eller bare fulgte du Kristoffer?

– Vi hadde en forutsetning om hva som skulle filmes til en viss grad. Det var visse ting vi skulle få med oss. Den er ikke filmet kronologisk, men den ferdige filmen skulle vise en aktiv dag. Kristoffer måtte blant annet bruke de samme klærne i to dager, så det er rent filmtriks. Men alt er sant, sier Anoar.

Drømmeprosjekt

Hele filmen er et skoleprosjekt. Anoar har studert på Noroff og der var oppgaven å lage dokumentar.

– Jeg kom etter hvert på å spørre Kristoffer om han ble med på film. I og med vi jobbet sammen ble det viktig at han godkjente og samtykket til alt. Alt som er lagt som voiceover i filmen var også noe vi satte oss ned og gjorde utenom jobb. Han måtte godkjenne hele opptaket. Råmaterialet er på nesten to timer. Det var viktig at han syntes det var greit.

– Dette ble et drømmeprosjekt, oppsummerer han.

– Dette er ting som Kristoffer har ønsket å formidle. Vi hjalp hverandre; han fikk fortelle, jeg ble ferdig med skolen. Hele greia var en fin prosess og jeg lærte så mye. For meg ble dette et «passion-prosjekt» og det beste som kom ut av hele skoleløpet.

Les også

Helena og Lise sees av 20.000 når de går live fra denne butikken i Ytre: – Vi tuller, danser og spiser sjokolade – og det er jobb!

Fortjener premiere

Også han har mottatt god respons.

– Filmen førte til at jeg vant en internpris på skolen mitt første år der, og det er veldig stas. Det mest spennende er at den var nominert under Amandusfestivalen, som er stas. Videre ønsker jeg å få filmen inn i en av de store avisene, eventuelt TV-kanaler. Kanskje bygdekinoen.

– Filmen har egentlig nettopp startet reisen sin?

– Ja, nå venter vi til den er ferdig på festivaler. De ønsker ikke filmer som er eldre enn to år. Så skal den slippes. Den har ikke fått den premieren den fortjener, avslutter Anoar.

Kommentarer til denne saken