Plutselig må vi i Ytre forholde oss til ulv i nærområdet. Da kommer man inn i problemstillingen på en helt annen måte enn når man bare leser om andre områder og mennesker som opplever det. Jeg synes det er særdeles interessant å følge med på den nasjonale ulvediskusjonen til vanlig, og særlig nå, når det gjelder «min» bygd. Jeg er innflytter til Ytre, har bodd her i ti år.

I sommer drepte den såkalte Østmarka-ulven mange husdyr i bygda. Jeg føler med mine naboer, bøndene som har mistet størstedelen av saueflokken sin, og de som mistet geita si. Jeg har hund og katt og barn som ferdes i bygda, og er ikke redd for å gå i skogen alene, men jeg vil nok ikke gå i nærmarka med løs hund like ofte som før når båndtvangen snart oppheves denne høsten. Kommer nok stort sett til å ha tispa mi i bånd, og tenker også å ordne meg en god vandrestav. Har printet ut og lest NINA-informasjonsheftet (Norsk institutt for naturforskning) «Å leve med ulv», og gitt det til barna mine også.

Jeg er ikke redd for ulv for min egen eller barnas del, men man vet jo at ulven kan sette sin naturlige skyhet for mennesker til side når mennesket kommer i følge med en hund, så for hundens sikkerhet vil jeg ta noen forholdsregler. Jeg har respekt for ulven. Den er et vilt dyr, et stort rovdyr, og et smart sådan. En hundeeier jeg kjenner hadde en skremmende opplevelse med en veldig nærgående og pågående ulv på tur med hunden i ulvesonen tidligere i år. Slike historier får en til å tenke. Det er likevel ikke et alternativ for meg å slutte å bruke marka, for selv om det er knyttet et visst ubehag til tanken på hva som kan skje med hunden min, så kan jeg ikke la slike tanker stoppe oss fra å gå turer i skogen. Det er interessant å plutselig måtte forholde seg til ulv i nærområdet. Man kommer inn i problemstillingen på en helt annen måte enn når man bare leser om andre områder og mennesker som opplever det.

Jeg må si at jeg forstår innbyggere nær marka rundt her som ikke lenger tør å la babyene sine sove i vogn utenfor huset. Noen gjør imidlertid alt som før, «tar marka tilbake», ser dette først og fremst som en mulighet til å lære noe nytt, og lar ikke frykten styre. Samtidig ser jeg at frykten fort kommer ut av proporsjoner når den først har slått rot i folk, og i kampen mot denne angsten tror jeg kunnskap er nøkkelen. Det er bestemt at ulven skal få leve i fred og yngle i ulvesonen, og vi bor i ulvesonen. Det har noen konsekvenser. Akkurat nå er det mange meninger og mye frykt, men jeg tror situasjonen vil roe seg om en tid, når folk har opparbeidet egne erfaringer med å leve side om side med ulven.