Gå til sidens hovedinnhold

Human-etikk?

Artikkelen er over 12 år gammel

I Enebakk Avis 16. april skriver en «svoren human-etiker», Alv B. Johnsen, at «jeg har i mange år arbeidet sammen med mennesker tilknyttet islam, og har ingen dårlige erfaringer med disse.»

Likevel innleder han innlegget sitt med å si at «det er skremmende å se hvordan denne religionen har grepet om seg i vårt land. En religion som støtter seg til terrorisme, kvinneundertrykkelse, hegner om et mannsdominert samfunn.»

Johnsens innlegg forvirrer meg. Jeg trodde at human-etikere var skeptiske til myter og baserte seg på erfaringer. I hvert fall er det slik jeg har forstått Human-etisk forbunds grunnlegger Kristian Horn. Men med Johnsen er det omvendt. Han har «ingen dårlige erfaringer» med muslimer, men likevel tror han mer på myten om «islamiseringen av Norge» enn på det han selv ser og hører. Kunne det tenkes at arbeidskameratene hans gir et sannere bilde av islam enn det Siv Jensen og andre mytedannere gjør?

Nå er det ikke primært islam som rammes av hans religionskritiske innlegg, det er «katolisismen vi er utsatt for.» Det er særlig det store antallet arbeidsinnvandrere fra Polen som bekymrer Johnsen, som «ser katolisismens inntog i Norge (igjen!) som like uønsket som islam.»

Johnsen kjenner tydeligvis ingen katolikker. Jeg kjenner noen, også noen polske, og jeg kan forsikre om at jeg ikke har noen dårlige erfaringer med dem, tvert imot. Men Johnsen forvirrer meg igjen. Jeg trodde human-etikere var tilhengere av tanke- og trosfrihet. I Norge har det siden 1845 vært tillatt å tro hva man vil eller la det være. Den katolske kirke ble forresten gjenetablert i Norge det samme året, så bekymringen over katolisismens «inntog» er kanskje litt forsinket.

Mener Johnsen at katolikker ikke bør ha trosfrihet? Eller at polakker ikke bør slippes inn i landet? Og til slutt det spørsmålet som gjør meg aller mest urolig: Hva i Johnsens human-etiske livssyn er det som gir grunn til å tegne et slikt trusselbilde av en stor gruppe mennesker, å skjære alle over én kam bare på grunnlag av etnisk og religiøs tilhørighet? Jeg trodde at human-etikere først og fremst var opptatt av respekten for det enkelte menneske. Har jeg tatt feil?

Vennlig hilsen

Anders Aschim,

evangelisk-luthersk kristen