Han vokste opp med alkoholiserte foreldre.

– Det jeg husker best fra barndommen min er at jeg alltid kunne høre hjertet mitt slå så intenst. Nå som jeg har blitt voksen, så vet jeg at det var angst jeg hadde hver eneste dag, sier Stig Stangeland til Dagsavisen.

– Begge foreldrene mine var alkoholikere, og jeg og storebroren min gikk alltid rundt og var redde, forteller han.

Vold og misbruk

– Fordi foreldrene mine alltid var fulle, lærte jeg tidlig at jeg måtte ta vare på meg selv, forteller Stangeland.

– Det var aldri orden på ting hjemme hos oss, og middag kan jeg knapt huske at vi hadde. Fysisk vold og seksuelle overgrep var en del av hverdagen, forteller han.

– Det var alltid fest og fyll hjemme hos oss. Både jeg og broren min var livredde.

Da Stangeland var rundt åtte-ni år orket han ikke bo hjemme mer.

– Jeg sa til moren min at jeg hatet henne og aldri ville se henne igjen. Jeg har nesten ikke sett henne siden, sier han.

– Jeg sov mye ute på gata sammen med andre uteliggere fra jeg var i den alderen, og etter hvert havnet jeg på barnehjem, forteller han.

– Broren min ville så gjerne være med meg da jeg reiste, men han ble i stedet igjen sammen med moren min. Han ble inneslutta og passiv. Senere begikk han selvmord, sier Stangeland.

Det skjer noe psykologisk med mennesker som vokser opp i et hjem som er så utrygt, og med så mye vold, mener han.

– Jeg var en iskald liten gutt, rett og slett en isklump, sier han.

Ble selv alkoholiker

– Tidlig merket jeg at jeg ikke tålte alkohol. Jeg drakk ikke hver dag, men det var mer snakk om helgefyll. Det var personen jeg ble i fylla som fikk meg til å innse at jeg var alkoholiker, forteller han.

– Det var ikke nødvendigvis mengdene jeg drakk, men det handlet mer om hva alkoholen gjorde med meg. Jeg tålte det rett og slett ikke, sier Stangeland.

Det må bli mer ærlighet rundt rusproblemer, fastslår han.

– Alkoholisme og narkomani er en sykdom. Det er ikke noe du velger å bli, og det er fremdeles veldig tabu å snakke om det, sier han.

I to år har han nå vært tørrlagt, og nå hjelper han andre rusmisbrukere med å få tilbake livet sitt. Selv er han glad for å føle at han har fått gnisten tilbake.

– Jeg har tre nydelige døtre som endelig har fått tilbake faren sin. Jeg gikk glipp av oppveksten deres og det er vondt, sier han.

Folk må varsle

Til tross for lovord om TV-aksjonen, tror ikke Stangeland at det er penger som må til for å få bukt med problemet.

– Alle i lokalmiljøet visste hva som skjedde. Politiet var dessuten hjemme hos oss hver helg, men ingen varslet, sier han.

Skoleverket, naboer, nærmiljøet og politi har her et ansvar, mener han.

– Alle har et ansvar for å si fra når du ser at noe er galt. Det kan redde et lite menneskebarn, fastslår han.

Barnevernet har i dag for lite makt til å hjelpe barn som er i alkoholiserte hjem, mener Stangeland.

Han mener at terskelen for å si fra, også er høy hos barna det gjelder.

– Barna har en enorm lojalitet til foreldrene sine. Mange tar også på seg skylden for foreldrenes misbruk. Derfor er det viktig at vi ser barna, sier han. (ANB)