SFO er jo selvfølgelig noe helt annet enn barnehagen, med mange barn pr. voksen og åpne uteområder. Vi var godt forberedt på det når vi troppet opp på Hauglia skole i begynnelsen av august med sommerfugler i magen for både store og små. Vi hadde fått skriv om at tilvenning var mellom kl 09 og 15, og at mor/far kunne være der så lenge vi ønsket. Det var vel og bra, og vi kom egentlig uten noen særlige forventninger til hvordan dette skulle bli.

MEN jeg hadde forventet at mitt barn skulle bli ønsket velkommen! At noen ville hilse på henne og presentere seg. Kanskje komme med noen hyggelige ord til en liten 6-åring som i denne situasjonen følte seg veldig liten. Hvordan hadde du som voksen reagert hvis du kom på en ny arbeidsplass og INGEN hilste på deg, viste deg rundt og ønsket deg velkommen? På SFO på Hauglia var det bare å krysse av i boka, og ferdig med det! Vi måtte spørre om alt vi lurte på; hvor skal vi gå, har vi noen knagg noe sted, i det hele tatt vi følte oss temmelig bortkomne. Er det noen som i det hele tatt bryr seg om lille meg? Er det noen som ser meg?

Heldigvis kjenner hun mange barn der fra før, og det var redningen. Og etter hvert har det gått seg til, og for all del det blir sikkert bra! Men møtet med SFO var ikke bra, og jeg har skjønt at vi ikke er alene om denne opplevelsen. Mange jeg har snakket med har opplevd det samme!

Jeg er også litt skuffet over at vi ikke fikk noe «velkomstbrev» fra skolen før skolestart, med litt informasjon om hva som skulle skje osv. Det er ikke alltid så mye som skal til for å gjøre tilbudet og hverdagen litt bedre, tiltross for knappe ressurser. Normal høflighet kommer man langt med, og små barn skal man også ta på alvor og behandle med respekt!

Hilsen mamma til 1. klassing