I dag var jeg på Vikstranda. Medbragt var familiens niåring. En aktiv kar som ikke er spesielt sjenert av det faktum at han mangler et par år på å bli ungdom selv enda. På Vikstranda er det en bane for sandvolleyball, og denne er populær. I dag som så ofte ellers. Dagens brukere var en stor gjeng unge gutter. Og på kanten sto niåringen og kameraten og tittet på. Jeg leste bok og nøt finværet og tenkte over om det ikke igrunnen må være Enebakk som er det beste stedet man kan bo i absolutt hele verden.

Så titter jeg opp – og hva ser jeg? To sandvolleyball-lag med hver sin nye spiller på. Både guttungen og kameraten fikk jo såklart bli med de store gutta å spille. De ga seg ikke med det første heller – de ble med helt til vi skulle hjem.

Jeg ble sittende og se litt. Disse store gutta tok småtassene på alvor. De ble spilt med og fikk serve og passe sine plasser i laget med stort alvor.

Og takket være en inkluderende gjeng ungdommer så skjedde det to små hverdagsmirakler på Vik i dag. Det ene var han lille som fikk være med de store. Han hadde en fantastisk stund og var meget lykkelig resten av dagen.

Det andre var jeg. Det er med ett ikke så skummelt å skulle sende unger ut i verden til pubertet og mopeder og jenter og det som verre er, når man ser at det kan være sånn som det der. Greie gutter som til og med er snille mot småtasser. Det er jammen ikke det verste, nei.

En stor honnør til gutta selv, og en stor hilsen til foreldrene som har frembragt disse flotte eksemplarene av ungdom til bygda.

Anja Næss