I lengre tid har jeg fulgt med i Enebakk Avis og registrert alle innspill rundt spørsmålet med tilgang til nedre del av Børtervann. Her i huset er vi en del av de relativt få turgåere som ferdes i området.

Jeg har hittil hatt inntrykk av at spørsmålet om tilgang til området har vært styrt av grunneiers behov for skjerming av privat område, og etter hvert utvikling av næringsinteresser ifm turistvirksomhet. I siste utgave av Enebakk Avis kommer også vannverket på banen, og ønsker begrensninger i ferdsel i nedre del av Børtervann.

Når jeg endelig tar pennen fatt, har jeg lyst til å kommentere hvordan jeg ser på Enebakk kommunes håndtering av fellesskapets interesser i denne saken, nødvendige avveininger mot grunneiernes behov og også kommentere behovet vannverket og vi som andelshavere har for å beskytte vår vannkilde.

Alle som ferdes i Østmarka vet at topografien i området gjør deler av terrenget vanskelig tilgjengelig. Så også nedre del av Børtervann og munningen av Fudalen. Børter gård med rundtliggende arbeider/husmannsplasser danner et nesten sammenhengende område som kan defineres som innmark i lovens forstand. Brattfoss og Furubråten er første bebyggelse som møter en turgåer som kommer ut av marka på skogsbilveien, og veien ligger forholdsvis nærme husene. På vestsiden av vannet er det lettere tilgang, da Ekeberg gård har hatt et forhåpentligvis mer avslappet forhold til oss turfolk, og ikke signalisert samme motstand mot gjennomgang over eiendommen.

Det er gjort en del framstøt opp gjennom de siste årene for å få til en omforent avtale med de to grunneierne om en turvei. Det synes som om kommunen har veid hensynet til grunneierne høyest, og har virket målløs og ubesluttsom i sin håndtering av denne saken. Som grunneier og nabo til tettbebyggelse og kommunal eiendom i Kirkebygda, har vi her på gården levd med trykket fra turgjengere, lysløype, gråhegre koloni, skoleutvidelser og gapahuk. Dette har gått stort sett bra, selv om man i møte med kommunens behov har fått merke felleskapets makt over ens egen grunn. Når det gjelder allmenhetens behov for tilgang til utmark, stiller vi opp når f.eks barneskolen ber om å få bruke områdene til friluftsaktiviteter. Hvordan skulle ellers vår oppvoksende generasjon lære hvordan man oppfører seg i utmark?

Klare avtaler som bl.a. sikrer eiers rettigheter og retrettmuligheter hvis det skulle bli avtalebrudd gjør at man føler seg trygg.

Når vi vet at omtrent all tilgang til marka skjer på skogsbilveier som går gjennom eller forbi gårdseiendommer, er det lett å forstå at en grunneierstand med streng fortolkning av lovverket har mulighet til å blokkere det meste av marka. Det må også virke ubehagelig i naboforholdet at en restriktiv holdning på egen eiendom automatisk vil øke presset på naboenes eiendommer.

Denne saken er så prinsipiell viktig, at det er uforståelig at saken har fått holde på så lenge. Jeg anmoder kommunen å tenke strategisk og innse hva en uavklart sak kan føre til framover og benytter seg av sine muligheter til å sikre en avtale som ivaretar alle parter på beste måte.

Hvis det er angst for økonomiske følger en slik sak vil få som gjør kommunen så passiv, holder ikke dette. Venter man lengre, vil kostnadene ved en eventuell ekspropriasjon av rettigheter koste enda mer. Jeg regner med at kommunen er klar over dette når de behandler eventuelle videre reguleringsplaner og byggemeldinger i området.

Når det gjelder vannverkets innspill om ønske om begrenset tilgang for allmenheten i nedre del av Børtervann, synes dette å være noe uberettiget. Hvis vi tar utgangspunkt i hvordan vår nabokommune/fylke og landets hovedstad håndterer sine vannkilder, finner vi en del argumenter som taler mot behovet for dette.

Oslo har 570 000 innbyggere og sine drikkevannsreservoarer i umiddelbar nærhet av byen. Det er i utgangspunktet de samme regler for sikring av råvannskildene som gjelder innenfor nedslagsområdene i vassdragene i Oslo som de Mattilsynet har satt for Børtervann. Oslo kommune og andre grunneiere tillater fri ferdsel uten noen restriksjoner annet enn at reglene følges. Oppsynspersonell i Vann- og Avløpsverket, VAV, står for kontroll og håndhevning.

Iht VAV Fagrapport 1/2009 er det registrert få brudd på restriksjonene i nedbørfeltene. «Ca 600 personer er informert og/eller vist vekk og en er anmeldt for fisking».

Alle er klar over at en befolkningsmengde på over en halv million medfører en noe større belastning enn Enebakk kommunes 10 000 innbyggere. Hvis vi også antar at vi er ca 1000 som sogner til denne delen av bygda, er det ikke til unngå at man trekker på smilebåndet over engstelsen til vannverket. Det er ikke uvanlig å gå en hel dag uten å se folk i denne delen av marka.

Noe mer bekymring er det å se hvordan restriksjonene praktiseres i Børtervann i dag. Det er etter reglene krav om skilting rundt råvannskilder som informerer allmenheten. Jeg har kun sett ett skilt, og det står på dammen ved Brattfoss. Der informeres det om at fisking, båtbruk og bading er forbudt. Alle disse og andre aktiviteter av upassende karakter er observert i de nære områdene rundt dammen.

Vannverkets ledelse kommer med noen avklaringer på forespørsel om skiltet er misforstått. Vanninntaket er ført innover i Børtervannet, helt inn til Breisjøen og lagt på dypt vann. Vannmassene siger alltid mot utløpet ved demningen, derfor ser ikke vannverket noe problem med noe begrenset båtaktivitet ved dammen. «Grunneier og hans huslyd» har også avtalefestede privilegier fra tiden da vannverket ble opprettet rundt 1960.

Dette er en ordning som er svært lite pedagogisk i forhold til allmenheten. Og, hvordan går dette sammen med ønsket om å starte organiserte opplevelsesturer i området?

Vannverket bør på denne bakgrunn tvert om vurdere å oppheve restriksjonene i nedre delen av Børtervann.

De delene av vannet som må ha restriksjoner må merkes bedre med skilt. Jeg har tatt noen søk på Internett etter informasjon om drikkevannskilden vår, men får ingen treff som viser meg i klartekst hvordan jeg skal forholde meg som turgåer i marka. Derimot kommer informasjon i mengder når en søker på vannkilder i Oslo.

Jeg vil til slutt kommentere hvor uprofesjonell Enebakk kommunes håndtering av betongavfallet oppleves sett utenfra. Jeg antar at vannverket og Mattilsynet ikke ble varslet når de skulle. Fagpersoner innen alle vannverk ville, hvis de fikk et spørsmål av denne karakter, ha vært svært restriktive til tiltakene. En kan fristes til å stille spørsmål om kommunen har tilfredstillende tverrfaglig håndtering av tekniske saker, evne til å få en totaloversikt over disse og til slutt se hvilke langsiktige følger beslutningsvegring får.

Med alt dette som bakgrunn, ser det ut til at vi har helt andre ting å bekymre oss om, enn noen få turgåere i marka.

Ragnar Dehli

Grunneier og turgåer

Kirkebygda